Militærfilosofi - Militærfaglig kanon

The Rules of the Game : Jutland and the British Command
London : John Murray, 1996. 708 s.
Andrew Gordon

Dette er en murstein som kan virke avskrekkende på folk med lettere lesevegring, men boken er en glitrende kombinasjon av empiri og teori. Den er spennende som en god roman, men har samtidig knivskarpe og tankevekkende analyser. Bokens ytre rammer er beretningen om hvordan sjøslaget utenfor Jylland i 1916 kunne gå så galt for britene, det vil si: Hvorfor vant ikke Royal Navy en knusende seier når de hadde verdens beste marine og verdens beste marineoffiserer? I jakten på svaret berører Gordon en hel rekke grunnleggende spørsmål innenfor kommando og kontroll som er minst like aktuelle i dag som den gang.

Anmelder: Harald Høiback

Principles of War
Dover publishing, 2003. [Originalt utgitt i 1812]. 100 s.
Carl von Clausewitz

Dette er en kort og lettlest bok som av de fleste clausewitzkjennere blir sett på som en tilgivelig ungdomssynd. Boken er på ingen måte på det filosofiske nivået som deler av Vom Kriege, men gir likevel et godt bilde av Clausewitz’s forståelse av krig, om enn ikke av politikk.

Anmelder: Harald Høiback

One Hundred Days : The memoirs of the Falklands Battle Group Commander
London, US Naval Institure Press, 1992. 360 s.
Sir John (Sandy) Woodward

Mange offisersbiografier bærer preg av å være en blanding av selvskrevne tjenesteuttalelser og søknad om ny “etter-militær” jobb. Militære selvbiografer sliter også med at det ofte ligger døde og sårede igjen etter dem, til tross for at det er de seiersrike generalene som skriver. Å påta seg skyld for beslutninger som førte til unødvendig død og lemlestelse, og de fleste slike hendelser er unødvendige, sett fra de etterlattes synspunkt, er noe man nødig gjør, militære ledere inkludert. Som en konsekvens blir sannferdige biografer sjeldent populære i militære kretser, og populære biografier er neppe sannferdige. “Sandy” Woodward, som var Battle Group Commander under Falklandskrigen, synes å bryte med dette mønsteret. Når Norman Schwarzkopf forsikrer om at ”It Doesn’t take a Hero” tror vi ikke på ham, når Woodward antyder det samme, står det derimot til troende. Dette virker å være en svært ærlig beretning om menneskelig usikkerhet, sjefens ensomhet og den nagende følelsen av utilstrekkelighet.

Anmelder: Harald Høiback

Think : A compelling introduction to philosophy
Oxford: Oxford University Press, 1999. 312 s.
Simon Blackburn

En god filosofibok for undrende mennesker som er lei av det evinnelige opptoget av famous dead guys som preger mye popularisert filosofi. Dette er ingen opptegnelse over hvem som har tenkt hva når, men er en behagelig rusletur gjennom det filosofiske landskapet ledsaget av en av verdens fremste filosofer som ikke er opptatt av å imponere, men av å vekke interesse og ettertanke.

Anmelder: Harald Høiback

Supreme Command : Soldiers, Statesmen, and Leadership in Wartime
New York: Free Press, 2002. 288 s.
Eliot E. Cohen

En bok som behandler et svært viktig, men relativt lite belyst tema, nemlig relasjonene mellom den militære toppledelse og deres sivile oppdragsgivere. I dagens norske forsvarsdiskurs dyrker man nærmest en militær autisme ovenfor politikere og en berøringsangst ovenfor politisk debatt, i det minste i det offentlige rom. En general skal i dette bildet ikke ha noen offentlige synspunkter på den politikken han er satt til å fremme. I motsatt retning har mange offiserer, ikke bare i Norge, en oppfatning om at politikere ideelt sett skal begrense seg til å gi mål og frigjøre de nødvendige midler, og deretter overlate til generalene å få jobben gjort. Cohens bok viser at ting er en smule mer komplisert. Selv om boken er skrevet under en spesiell periode i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk, samt at Cohen åpenbart har sin egen agenda, ødelegger ikke det for bokens hovedbudskap

Anmelder: Harald Høiback

My Early Life : a roving commission
London: Thornton Butterworth, 1930. 392 s.
Winston S. Churchill

I disse intops, eller snarere utops tider, er dette en fantastisk bok. Den forteller om de heldige få som fikk være med dronningens styrker ut for å vinne medaljer og røverhistorier som skulle holde dem i sentrum for oppmerksomheten også lenge etter at det normale voksenlivet hadde innhentet dem. Dette var den ultimate mulighet for unge eventyrlystne menn: “This kind of war was full of fascinating thrills. It was not like the Great War. Nobody expected to be killed. Here and there in every regiment or battalion, half a dozen, a score, at the worst thirty or forty, would pay the forfeit; but to the great mass of those who took part in the little wars of Britain in those vanished light-hearted days, this was only a sporting element in a splendid game.” Leseopplevelsen hemmes ikke av at det er en fremtidig nobelprisvinner i litteratur som skriver, full av selvironi og fortellerglede. Det er også fascinerende å tenke på at boken er skrevet av en mann på snart 60, som nok antok at de mest spennende kapitler i livet lå bak ham.

Anmelder: Harald Høiback

Verden av i går
Oslo: Aschehoug, 1948. 381 s.
Stefan Zweig

Denne boken er en god vaksine mot en utbredt sykdom som vi også finner i fullt monn i militære kretser, nemlig den tanke om at den tiden vi selv lever i er spesielt vanskelig og komplisert. Den som tror at alt var bedre før, vil ha stort utbytte av å lese denne selvbiografien. Zweig (1881-1942) var jøde og oppvokst i Wien og han opplevde at verden rundt ham raste sammen to ganger. Etter den første katastrofen, nederlaget i den første verdenskrigen, klarte han å stable seg på bena igjen, men enda en verdenskrig ble en for mye. Zweig er også nostalgisk og mener oppriktig at verden av i går faktisk var et langt bedre sted å leve enn i verden av i dag. Zweigs bok spiller på nostalgien på en litterær mesterlig måte, og hovedutbytte av å lese den nå er at vi blir uunngåelig klar over at vår generasjons utfordringer har vært ganske håndterlige fram til denne dag. Våre grunner til å være nostalgiske er langt dårligere enn hans. Vittigere tunger enn min vil selvfølgelig hevde at heller ikke nostalgien er hva den en gang var, og i dette tilfellet vil de ha helt rett. Før var alt mye bedre før, ikke nå lenger.

Anmelder: Harald Høiback